søndag 28. februar 2010

En liten introduksjon av oss :-)

Her er jeg, den stolte eier av denne blogg . Jeg heter Elisabeth Bakken. Jeg er utdannet hjelpepleier og helsesekretær. Er meget så lykkelig gift med min Cato, som er kokk i Color Line og konsertillitsmann. Har to vakre barn, en sønn på 25 som heter Kenneth..Han er min største stolthet, for han har vært igjennom noen harde tak tross sin unge alder, og allikevel kommet styrket ut av det, med begge beina på jorda.
Nå bor han i en nydelig leilighet her i Sandefjord sentrum, sammen med sin kjære Kristin og verdens største sorte bakgårdskatt.
Da Kenneth var ni år fikk vi en liten frøken som het Elin Kristine. Henne fikk vi syv måneder sammen med, før hun sovnet stille inn natt til tredje juledag i krybbedød.
Unødvendig å si at livet ble aldri det samme igjen, men jeg ville ikke vært uten de syv månedene med henne for alt i verden. Hennes liv og bortgang forandret oss alle sammen og livet fikk en helt annen betydning etter at hun gikk bort. Ingenting var en selvfølge etter det.
Tovemor meldte sin ankomst ganske nøyaktig ni måneder etter... og jeg tror ikke jeg sov skikkelig de tre neste årene. Hun hadde en alarm i sengen som gikk av hvis det ble for lenge mellom åndetakene, og den blinket grønt hver gang hun pustet. Så jeg ble liggende hver natt å se på dette grønne lyset som blinket, og slik var det helt til hun ble godt over tre år.
Vi hadde hørt om en liten frøken på 3 år og 3 måneder som hadde sovnet inn, så Tove hadde alarmen til godt over det.
Jeg vet at mange mener at disse alarmene ikke er til noen nytte, men der er vi så forskjellige og jeg synes at man skal gi tilbudet til de familiene som ønsker det. Vi kjøpte vår alarm selv, men jeg vet at Tønsberg sykehus hadde alarmer til utlån.
Tove vokste seg til og er nå en frøken på 14 år. Sta som et esel, men med det varmeste hjertet jeg vet om. Hun er like tussete etter dyr som meg, og hadde vi fått viljen vår så hadde vi nok hatt betraktelig mere dyr enn 2 lapphunder :-)
Vi har hatt to katter også som begge har sovnet inn det siste året. Lillepus ble 14 år, og hennes sønn Babypusen ble ikke eldre enn fem.
Så nå venter jeg bare på at yngstemann av hundene skal bli litt roligere, før vi slår til og innfører en ny pus i familien.
Våre vakre Finske lapphunder heter Emmi, hun er 8 år, og Balto som er litt over 1 år nå. Disse to pelsdottene mine er en av mine største gleder i livet :-)
De er overlykkelige over å dele kos og nuss med matmor BESTANDIG :-) Det har ikke noe å si om man har vært borte i fem minutter eller fem timer.Morgenånde er ingen hindring heller. Gjensynsgleden er like stor hver gang.

Baltogutten ser lovende ut foreløpig når det kommer til utstilling og skal i ilden på Kongsberg nå i april. Det blir spennende å se hva dommeren mener om godgutten vår :-)
Det eneste jeg vet er at jeg virkelig må passe på er at Sissel (oppdretteren hans, som jeg kommer til å skryte av i hele bloggen :-) ikke er i nærheten av ringen.
Jeg skjønner det ikke, men hver gang han ser henne, eller bare hører stemmen hennes... tipper det helt over for ham, og rompa hans går nesten ut av ledd for han blir så ekstatisk lykkelig.
Vi har gått to kurs sammen og han imponerte meg på valpekurst, for han sporet Sissel en halv bane unna og da var det gått noen måneder siden han hadde sett henne.. Så hva Sissel gjorde de første ukene av livet hans vet jeg ikke, men jeg har henne mistenkt for å elske disse valpene glugg ihæl de 8 ukene hun har dem før avleverig til nye eiere.

Emmi er som nevnt 8 år, og har gått litt av med pensjon etter en livmoroperasjon i fjor. Hun kom inn i livet vårt etter at min kjære Frøya gikk bort. Hun var en helt sort Schæfertispe med et herlig gemytt og en omsorg for flokken sin som var sååå stor. Hun viste tenner en eneste gang i livet sitt, og det var da vi gikk natt-tur, hun og jeg, og det kom en mann brasende ut av en busk. Stakkars mannen, han hadde ikke sett Frøya som gikk i lang line og var fem meter bak meg.. Det var den eneste gangen jeg så Schæferen i henne, men jeg var aldri mørkeredd etter det. Det tror jeg derimot mannen var...
Frøya fikk problemer med hoftene da hun ble tolv, og da dagen kom hvor hun ikke klarte trappen mer, måtte vi si farvel.
Som mange før meg har gjort og sagt, var jeg veldig klar på at det ikke ville bli noen ny hund siden sorgen var så stor. Og en uke etter var jeg på full jakt etter en ny Schæfer....
Og i min jakt dukket Emmi opp på skjermen. Finsk lapphund trengte nytt hjem... Spisshund med krøllete hale... Har aldri likt noen av delene. Jeg har vært enten Schæfer eller Doberman hele livet.. Men, hun smilte på bildene... og jeg vendte tilbake til annonsen alt for mange ganger. Da Cato kom hjem fra sjøen, viste jeg ham bildene av Emmi og han bare ringte!

Samme kveld satt jeg i forsetet med en lettere overvektig tre år gammel, bilsyk og redd Finsk lapphund på fanget, på vei hjem fra Telemark. Og der ytret jeg da ordene som jeg har fått opplest i mente tusen ganger etter den turen : jeg vet ikke helt om jeg kommer til å bli så glad i denne hunden...

Jeg ble det... jeg ble så glad i denne hunden som ser ut som reveenka. Kattene tok ett blikk på henne da hun kom og godtok henne på flekken, og hun elsket oss alle fra første dag.
Så da hun i fjor fikk livmorbetennelse og svevde mellom liv og død i ti dager, ble bestemmelsen tatt at klarer hun seg, kjøper vi en til slik at hun får preget sitt gode lynne på ham.
Dermed begynte jakten på ny lapphund. Som ikke var så lett, for kullene med lapphunder vokser ikke på trær.Vi tok etter en tids jakt kontakt med valpe-formidlingen i lapphundklubben, og fikk anbefalt en oppdretter i Sandefjord av alle steder. Og plutselig var Siss og Per en del av livet, mens vi ventet på at vakre Asca skulle få valper. Vi ønsket oss en gutt, og Cato ønsket seg en sort hund med lys maske, og Asca stilte velvillig opp og sørget for at vi fikk nettopp en slik Finsk lapphund.
Så nå er dagene slik jeg håpet de ville bli, fulle av hund :-)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar