lørdag 15. mai 2010

Sydentur :-) Og gratulerer med morgendagen!

Vi skal snart til syden alle sammen... og alle gleder seg.  Jeg har bare noen reservasjoner...Jeg har bestilt plass for hundene på Re dyrehotell og de får det sikket kjempefint. Men jeg er litt engstelig allikevel. Stakkars hun som driver det... Hun har fått millange mail om hvordan hundene mine liker å ha det.. og jeg kan da se at det er en viss sammenligning mellom hundeholdet mitt og på disse luxusdamene i LA som er på TV. Jeg bærer dem ikke rundt og har bursdagselskap altså (Æsj, jeg bærer Balto litt, men det er på gøy), men de er absolutt fullverdig medlemmer her.
Cato sier støtt og stadig : Herre Gud Elisabeth, det er hunder altså!!! Det er greit det, men det er MINE HUNDER!!! (Og de har aldri vært borte hjemmefra )
Det er aberet med hundehold, man blir en smule låst.

I morgen begynner dagen med knall og pang her, og jeg håper Balto gjør som i fjor. Emmi er ikke akkurat skuddsikker.... Hun er nærmere skuddhysterisk.. men 17 mai i fjor roet godgutten min henne ned så fint altså, og det samme var det nyttårsaften. Litt ørevask på den damen så er hun helt stabil.
Ønsker dere alle en super nasjonaldag, både to og firebente :-)

onsdag 12. mai 2010

Livsstilsendringer..

Her i huset har damene virkelig satt i gang med å finne vårformen, så nå er ikke huset bare fylt av alle hundelydene. Neida, her rumler det i to mager mer eller mindre dagen lang, pluss en god del stønning pga kronisk støle armer, rumper og bein.
De siste månedene med vondter satte en skikkelig støkk i meg, og jeg bestemte meg for at nok får være nok. Sunn mat og trening MÅ jo ha en virkning. Og det har det! Jeg er mye bedre i all ledd nå, selv om jeg er støl.
Og det beste av alt: Tove og jeg gjør det sammen. Hun har gått fra å være en megalat tenåring til en liten treningsnarkoman på litt over en måned..
Og selv om jeg erter henne med at hun har visse østblokklands-trener-tendeneser så er jeg superstolt av henne. Cola'n har blitt byttet ut med vann, og hun formelig stråler om dagen.
I dag da hun svinset av gårde på skolen, stod jeg å så etter henne og tenkte: Der skal du se, den nakkeskaden har gjort underverker for både den ene og andre her i familien.... :-)

Hver helg har vi en dag hvor vi kjøper noe vi har fyst litt på, og forrige helg var det Tom&Jerry isen på Meny som stod på vår ønskeliste. Den er fankern så dyr, men den er såååå god. Etter at den var vel fortært fant EMMi ut at boksen duftet helt forførende... Hun så IKKE smart ut, men det var absolutt vel verdt spalteplass i bloggen :-)

fredag 7. mai 2010

God helg :-)

Vi bor nydelig til her på Framnes, og noe av det jeg liker aller best er at det nesten aldri er helt vindstille her. Så i dag er det vaskedag. Hundene elsker det :-) Balto er bestandig på plass når tøy skal hentes fra Toves rom. Det slår ikke feil, han finner bestandig en eller annen skatt der. Det kan være alt fra epleskrotter til en skikkelig sur sokk. Stas er det åkke som :-)
Når det skal ut på snora, bytter jeg om på hvem som får være med ut. Emmi er ekspert på å holde øye med om jeg har full fokus, og glemmer jeg henne et sekund for lenge, er det rett ned til hennes lover-boy boxeren som bor helt nede ved veien. Boxeren elsker Emmi, men har ikke helt sansen for Balto, ergo gjør jeg mitt for at de to ikke skal brake sammen.
Balto derimot, viker ikke fra min side når vi er alene ute. Bildene her er tatt fra verandaen vår på St.Hansaften for et par år siden. Det gule huset er hjemmet til elsklingen til Emmi :-)
Jeg blir aldri lei av å titte ut på byen herfra. Det er vakkert samme hva slags vær, årstid eller tid på døgnet. De første årene vi bodde her pleide jeg og Cato å slokke alle lys i stua og bare sitte og titte ut på kvelden, for det var så fint :-) Nå har vi blitt litt mere vant til å bo på en utsiktstopp, men det er fremdeles like vakkert.

Til slutt må jeg bare ha med et bilde av reven min. Siden Balto kom har vi hatt fem hundesenger som har måttet bøte med livet etter at han måtte vise hvor fint tennene hans virker. Emmi har ikke vært noe begeistret for noen av dem, for hallo... man har da sofaer i huset.. Til nå... Siden hun ikke liker disse hundesengene kjøpte jeg bare en seng nå som Balto endelig klarer å begrense tyggemanien sin.. Og den får han IKKE lov til å ta. Prøver han seg, får han en kjapp korreks, eller så tar hun ett av de gamle beina de har som avledning. Det fungerer hver gang, og hun overtar tronen. Ikke kom å si at ikke hunder tenker :-)

torsdag 6. mai 2010

Takk

Takk til dere som rakk å lese innlegget mitt i går, før jeg slettet det igjen. Det er et tema jeg stort sett holder for meg selv. Mye fordi det er som om jeg tar av "rua", og mye fordi jeg har forstått at de fleste ikke liker å snakke om det. Den vanligste komentaren er den som de fleste mødre tenker: Jeg hadde ikke klart det hvis barnet mitt døde, og siden tanken er så vond, er det et ikke-tema.
Men det jeg gjerne vil formidle er at vi overlever. Gamle Elisabeth døde sammen med datteren sin, men helt ærlig, så tror jeg den nye utgaven ble bedre.Ofte leser man om folk som har vært alvorlig syke, og som setter en helt ny pris på livet etter sykdommen.Slik føltes det her. Hadde jeg hatt muligheten til å velge om jeg kunne slette de syv månedene med henne for å slippe sorgen som kom etterpå, hadde jeg aldri gjort det. Det var syv fantastiske lykkelige måneder.

Og det er riktig... man skal ikke ta sorger på forskudd, men nyte livet slik det er i dag.

Men, nå skal jeg bli farmor til ei litta tulle og jeg ser at sønnen min er redd. Han var ti år gammel da søsteren hans sovnet inn og nå ser jeg i hans snart seksogtyve års øyne den samme redselen jeg hadde da jeg bar på Tovemor. Jeg kan ikke viske bort de minnene han har fra den tiden samme hvor mye jeg skulle ønske det gikk. Jeg husker alle marerittene han slet med, og hvordan han gjorde alt han kunne for å være min lille mann og passe på mamman sin.

Derfor blir alle avisskriverier mye å fordøye plutselig. Og alle følelser jeg har lagt lokk på strømmet til overflaten igjen. Da tenker jeg på nye familier som våkner opp til en slik dag som vi gjorde, og i tillegg får beskjed om å ikke røre noen ting før politi eller Kripos har gjort åstedsgranskning. Jeg sliter med å se det senarioet for meg med skyldfølelser, nabosnakk og det hele.

Plutselig tenkte jeg på Gro Harlem Brundtland som, hvis jeg ikke husker helt feil, hadde i en nyttårstale :Bry deg om naboen din. Hvis vi bare kunne gjort det...
Hvis vi bare kunne slutte med å ikke si noe når vi mistenker vold eller overgrep mot barn. Hvis vi bare vågde å nærme oss mennesker vi tror eller mistenker er i en krise. Hvis vi bare vågde å være nær folk i dyp sorg. Kanskje det hadde vært litt færre bilder av barn på forsiden av VG da...

tirsdag 4. mai 2010

Hmmm...

Her er uka i full gang og skulder/nakkeproblem er snart en saga blott (bank i bordet). Kiropraktoren er meget fornøyd med seg selv og det er søren meg jeg også! :-) Jeg har nok snart betalt sommerferien hans, men det er verdt det.
Tovemor og jeg trener på Spenst tre ganger i uka nå, så her skal det bli spreke damer, ihvertfall sprekere :-)
Det er koselig å kunne gjøre sånt sammen med henne, og vi drar hverandre i nakken hver gang vi skal trene. Det slår nemlig aldri feil. En av oss har ikke lyst på treningsøkta hver gang, og da pusher den andre på.

Mamma har slått seg godt til ro på Lunden nå, og det er en fryd å besøke henne. Endelig har hun gode dager, slik man fortjener å ha etter å ha sørget for å gjøre andres dager bedre gjennom et langt liv. Primærkontakten sa så fint i går: Eva er en stor ressurs her på avdelingen for hun er så positiv og glad.. Jeg innrømmer gladelig at jeg gråt som en unge i bilen på veien hjem, for det gjorde så godt å se henne så trygg og glad igjen.

Ellers har vi gjort noe skikkelig dumt tror jeg...
Naboen vår er veldig redd hunder. Og hysterisk redd for at Balto og Emmi skal hilse på en av hennes tre små. Jeg pleier å ha to-tre fri luftinger i hagen her hver dag, og jeg vet at naboen har hatet det, men hun har ikke sagt noe siden jeg bestandig er der og har full kontroll på ulvene mine, pluss at det bare blir gjort før syv om morgenen, mens ungene er på skole og sent på kveld.
For å ta litt hensyn til nevrosene hennes, foreslo vi å lage en tuia hekk for å dele eiendommene litt mer og skjerme litt for hundene, noe hun var veldig glad for.
Det vi ikke tenkte på er Baltos ekstreme trang til å markere trær. Han MÅ bare gjøre det. Så etter at den fordømmades hekken kom opp søndag, har han nesten bodd i hekken ved hver lufting. Han har nok aldri vært så mye nær hagen deres før, som han er nå..
Det er ikke lett det her med dyrehold og naboer, og jeg synes det er så trist når folk er så redde, men jeg vet ikke helt hva jeg skal foreslå.
Jeg har lurt på om jeg skulle spørre om hun ville ta med ungene over sånn at hun kunne bli litt tryggere. men så ser jeg hvordan ungene reagerer når vi er ute og går tur og møter dem. Mellomste datter på ni blir nærmest hysterisk, enda Balto og Emmi ikke gidder se på dem engang...Så jeg vet ikke om det hadde hatt noe for seg, og jeg tror ikke de hadde takket ja heller.
Jeg får tenke litt på saken. Det er ikke det at man skal tvinge dyr nedover halsen på folk, så kanskje jeg burde slutte å lufte dem fritt i hagen...

torsdag 29. april 2010

Vi går i tog :-)

Neida, vi øver ikke til 1 mai. Vi har husvask i dag. Og som kjent, Finske Lapphunder liker å være der det skjer, så jeg flyr først med vaskefilla, og Emmi og Balto følger med. Hver gang jeg snur meg og titter på gjengen bak, går haler og rumper berserk. Er det rart man blir tussete etter disse dyra? :-)
Ensom er man dog ikke, selv om Tovemor er på skolen og Cato er tre dager av gårde på årsmøte i Sjømanns forbundet.
Her har dagene vært hektiske. Nå er det på tampen før hussalget av mammas hus, og det er papirmølle det!!! Det er greit nok når man selger sitt eget, men når man skal gjøre det på foreldrenes vegne blir det litt ekstra papirer, og jeg er redd for å gjøre noe feil.
Kiropraktoren er nå en meget høyt elsket mann. Behandlingene er ikke gode og tårene spretter, men etterpå er det helt nydelig :-) Jeg er langt fra ferdig med behandlinger, men det er fremgang for hver gang. Jeg kan kjøre bil uten større problemer igjen, og i går begynte jeg med turgåing med begge hundene igjen. Det har vært helt umulig ganske lenge nå.
Så.. da kom energien til husvask og sånne trivielle greier tilbake.

Så har jeg en liten anbefaling. Hvis man liker duppeditter og sånt. En venninne av meg var akkurat "over there" på bryllupsreise, og de kjøpte med seg en Ipad til meg. Jeg hadde en Iphone fra før, og for meg er det den beste mobilen noen sinne. Men Ipad'en... Jeg finner ikke helt ordene for å beskrive hvor flott, nyttig og morsom jeg synes den er :-)

mandag 26. april 2010

En ny uke :-)

I dag begynte jeg dagen med den gode følelsen over at nå er det mandag :-) Det bør skrives i Bloggen, for det er lenge siden sist, hehe.
I går var jeg endelig ferdig med å tømme huset til mamma. Eldstemann Kenneth og Cato bar de tunge tingene og jeg har sortert. Så mange minner... Jeg har vært så heldig å ha foreldre som stilte opp samme hva. Og det ble vondt, jeg må innrømme det, å vite at kapittelet Dølebakken 14 er definitivt over nå.
Men det som var veldig godt var at Kristin og Kenneth valgte de møblene som jeg var mest glad i og som vi ikke hadde plass til sjøl. Mamma var en ekspert på å se mulighetene ved gamle funn i bruktbutikker, så da vi kom fra Canada i 1970 fylte hun huset med slike skatter som ble pusset opp etter alle kunstens regler.Nå blir de i det minste i familien.

I dag var enda en god start på dagen for Baltopjokken.
Frokost i dag igjen gitt :-) Og i dag fikk Emmi halvparten av det lille hun får i løpet av en dag, til frokost også. Da var alt greit for henne. Jeg kan sverge på at hun hadde en tåre i øyekroken i går da vår lille håpefulle fikk mat to ganger i går! Jeg skjønner ikke at to hunder som lever et ganske så likt og aktivt liv kan ha så forskjellige forbrenningsovner. Emmi har riktignok tatt livmora, men hun var for rund før det også..

Men det er det jeg liker med disse Finske lapphundene. Alle størrelser, alle farger, masse forskjellige pelslengder. Jeg tenkte på det på lørdag. Siste Schæferen vi hadde var sort, og det var veldig fint å ha en som skilte seg litt ut. Men Frøya kunne ikke stilles på datidens regler for hun var helsort med for lang pels.Noe jeg syntes var veldig trist siden hun hadde et nydelig gemytt, og var utrolig vakker. Når man ser på en Finsk lapphundutstilling, kan man faktisk skjelne hundene fra hverandre, og da blir det straks litt mere morro å følge med. Det blir ikke en klynge sauer som ved mange av de andre raseutstillingene, og jeg innbiller meg at det er derfor de er så mentalt friske og fine.
Så selv om det har vært dager hvor min kjære Baltogutt har lidd av alvorlig ADHD (pappan hans var også en meget aktiv og oppfinnsom kar som unggutt, lærte jeg på lørdag), kan jeg skrive under på at vi har en gørfin, vakker og for ikke å snakke om klok rase.
En veldig god uke ønskes dere fra en umåtelig stolt lapphundmor!

P.S dette bildet tok jeg av Tovemor og Emmi noen uker etter at vi hadde hentet henne. Det er et av favorittbildene mine for Emmi hadde slått seg til ro hos oss, og Tove var overlykkelig over valget av ny hund. Det var rett og slett en herlig dag på stranda :-)

søndag 25. april 2010

Takk for i går :-)

I dag er det rooolig søndag her i huset. Fikk liksom kjørt oss nok i går, med så mye nytt og så mye gøy :-) Nå er til og med den store husfar i huset her bitt av utstilingsbasillen, så han oppfører seg som en trener fra gamle Sovjet.... her er det bare å komme seg ut og trene på å se elegant ut i ringen....Neste gang kan han fly inn der sjøl med Balto, hehe.
Eller enda bedre... jeg kan kjøpe ham et lite knøtt som han kan jobbe med fra starten av :-)
Men jeg må bare lufte en liten ting..
I går var det årsmøte i lapphundklubben etter utstillingen. Jeg vet ikke hvor mange som var påmeldte på den utstillingen, men jeg vil da påstå at det var sabla fult.Og jeg tør vedde på at de fleste var medlemmer. Lapphundklubben har mellom 6 og 7 hundre medlemmer, hørte jeg i går, også er vi 25 som gidder å bli igjen, som kan stemme på årsmøte? Greit det er lørdag og alle vil hjem altså, men når man tenker på hvilken jobb de som sitter i styret gjør... Jeg synes det er litt dårlig.
Jeg vil våge å påstå at de fleste på utstillingen og medlemmer av klubben er tilhengere av rasen, og da synes jeg at man bør følge litt med når det er snakk om poster som har med avl og rasestandard og eventuelle nye regler der. Nå har jeg kanskje blitt litt preget av gubbens tillitsmannsverv i Color Line, men disse hundene våre er nå noe vi brenner for da.

Ellers syntes jeg det var en kjempekoselig utstilling. Vi fikk hilst på mange og endelig fikk jeg sett på pappan til Balto, Kero. Han er en vakker kar, men Balto er nå et par cm høyere ham, selv om Kero er laaangt kraftigere. Vi fikk beskjed om at Balto måtte få mere kjøtt på beina av dommeren igår, så dagen i dag begynte med  frokost for gutten min. Det syntes han var en god start på dagen :-) Endelig to måltider om dagen igjen!

Balto og Emmi har vært ekstra så søte og gode med hverandre siden i går, og makan til gjensynsglede som det var da vi kom hjem, har jeg ikke sett på lenge. Bato som var så sliten som bare fy, tok seg tid til en lekerunde i hagen med Emmi, for hun var full av morro. Men etter det lå de tett sammen og sov hele kvelden.
Mens Siss var avgårde og sosialiserte seg litt, var jeg barnevakt for Asca, mamman til Balto. Og her ser du det på svart og hvit og til og med farger Siss. Jeg bare måtte skjemme henne knøttøite granne bort, for hun er såååå nydelig :-)Det er godjenta si det :-)

fredag 23. april 2010

Hoppe sa geita :-)

Helt siden vi fikk Balto har jeg vært imponert over hans hoppeferdigheter. Han kan hoppe ganske så høyt fra stillesittende tilstand, noe som jeg ikke akkurat har vært vant til med rimelig baktunge Emmi :-)
Så nå mens jeg har vært litt klein og vi har holdt på med trening her hjemme, har jeg gitt ham oppgaver som passer hans fysikk.
En gang for evigheter siden så jeg et program på tv og der var det en dame som hadde lært sin lille puddel å hoppe opp i armene sine. Kjempekjekt å kunne når man har en liten knært og man møter andre hunder som kunne tenke seg en liten godbit på turen :-)
Vel, jeg ser jo på Balto som min lille gutt... men han er ikke akkurat et knøtt lenger. Men noe skal man jo finne på når man kjeder seg, så vi begynte å trene på at han skulle hoppe opp i fanget mitt når jeg sitter. Det gikk rimelig kjapt, og har vi videreutviklet det til å hoppe opp på pekt sted. Kjempekjekt når man er hos dyrlegen :-) I dag forsøkte jeg hopp og klappet meg selv på brystet. Her kommer advarselen. Har du en arm som ikke er helt i sving: IKKE GJØR DET :-) Det gikk fint, men jeg var ikke helt forbredt på at han skulle være sååå villig til å ta spranget opp i armene, og 19 kg i full fart. Det er tungt! :-)
Etter at han var trygt nede igjen, tenkte jeg for meg sjøl : snakk om tillitserklæring. Han var ikke i tvil om at jeg ville ta ham i mot. Og da blir man en smule ydmyk. I dagliglivet tar man liksom disse hårdottene for gitt, men av og til så ser man den totale hengivenheten og det er STORT å få lov til å oppleve det.

Ellers må jeg bare si at nå har jeg hatt tre behandlinger hos kiropraktoren og hadde jeg ikke vært lykkelig gift så hadde jeg fridd til ham. I går kveld begynnte det å brenne i ventre tommel, og først tenkte jeg at nå blir det f.... meg verre, til jeg forstod at det var følelsen i fingeren som var på vei tilbake. Strålingen fra nakke ut i arm, som har drevet meg til  vannvidd er bare der når jeg anstrenger armen. Det er så deilig! Og det betyr at jeg kan glede meg skikkelig til Kongsbergutstillingen i morgen :-)

Og så til slutt: Familienyheten :-) Sønnen min Kenneth, og svigerdatteren min venter baby i september :-) Jeg har aldri sett hva som er så forbaska stas med å bli bestemor... Men nå forstår jeg det. Inni magen hennes er halvparten av gutten min, og det betyr at en del av det er meg også. Og jeg gleder meg sånn!!!

tirsdag 20. april 2010

Lenge siden sist :-)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet i bloggen. Jeg har fått en forskyvning av nakkevirvler pga artrosen og den ene virvlen ligger og klemmer på en nerve ut i venstre arm. Fytte py så vondt det har vært. Venter på time hos nevrolog og har mot legens anvisning begynnt behandling hos kiroraktor. Og etter to behandlinger synes jeg det er noe bedre ihvertfall. Har fremdeles numne fingre i venstre hånd, men jeg kan løfte armen igjen :-)
Det er da merkelig at disse legen skal ha så mye i mot alternative metoder... Legen min har forespeilet mulighet for at det blir en nakkeoperasjon på riksen, og er det en ting som er sikkert, så er det at jeg forsøker det meste annet før de får lov til det!
Men ellers har vi det bra alså :-)
Jeg har ikke fått vært på dressurkurs og det har vært trist, men Cato og Tove har vært flinke med turgåing med pelsdottene. Og til helgen skal vi på Kongsberg på utstillingen samme hvor hva! Og jeg gleder meg sånn!!! ;-)

lørdag 3. april 2010

God påske :-)


Endelig er jeg på beina igjen etter en knakende kjekk forkjølelse, og det ble feiret med en tur på Korsvik... Eller feiret... jeg vet ikke helt...
Som dere ser på bildene, det var bare helt nydelig. Emmi og Balto gjorde stranda måkefri på null komma niks og etter det fløy de bare rundt og lekte og koste seg.
Helt til frøken Einstein-Emmi tenkte: Jeg tror jammen meg jeg legger på svøm her jeg, og den like supersmarte Balto tenkte: for en god ide!!!!
Og den fortvilte matmor, som hadde vært mest opptatt av å ta flotte bilder til bloggen fikk VELDIG dårlig tid med å vasse ut til dem for å få dem inn igjen. Som dere ser, var det lavvann og stedvis veldig gjørmete og badenymfene valgte selvfølgelig stedet med mest gjørme å legge på svøm fra, så da jeg vasset ut, sank jeg så fint ned atte, og svupp så var vi to sko mindre gitt...
Åååå såååå glad jeg var i dem da....
Jeg fikk da dratt opp skoene, vasset ut, og koblet dem til båndene... vasset inn og gikk barbeint opp til parkeringsplassen på Asnes der det kom en familie som skulle ut på tur... Jeg tør vedde på at de fikk seg en latter ihvertfall :-)
Nå har jeg to deilige pelsklumper her som MÅ dusjes begge to... I morgen blir det skauen istedet for å si det slik...

God påske til alle to og firbente :-)

onsdag 17. mars 2010

Hei :-)

Jeg sitter fremdelses på en knærtliten lapptopp, så jeg tror jeg fatter meg i korthet denne gangen også.

Endelig kommer våren. Jeg unner disse hundene mine snøen, og foreløpig ser det ut som om den blir liggende en stund til samme hvor mye sola varmer på dagen. Men det er deilig at det snart er over. Gleder meg som en unge til at skauen bak her er litt mer farbar og vi kan ta de vanlige kveldsturene der igjen. Jeg gleder meg til blåbærlyngen kommer, for det er like morsomt hvert år å se lapphundene forsyne seg. Jeg trodde ikke det var sant første gang jeg så Emmi spise bær!!!

I går var det dressurtrening, og Balto var en skikkelig pøbel helt til treneren viste meg hordan jeg kunne få slutt på guttestrekene hans.
Jeg er så vant til Emmis sarte vesen at jeg har ikke fått meg til å gi Balto skikkelig korreks når han har dratt i båndet. Men det funket supert altså. Det var ikke mye som skulle til heller, før han gikk  med på at vi var på trening, og ikke barnehage med frilek.
Vi hadde intensiv trening i nesten en og en halv time, og da vi kom hjem var vi blåst begge to. Er midt i en relativ hard periode i forhold til leddsykdommen min, men det er så rart... Når vi holder på å trene sånn, glemmer jeg alle au'ene mens vi er igang.
Kan varmt anbefale hundehold til folk med leddplager. Man glemmer seg sjæl, får rørt på seg, og bonusen er masse uforbeholden kjærlighet og samhold :-)

lørdag 13. mars 2010

God helg :-)

Datamaskinen vår takket for seg denne uka så nå sitter jeg på Catos bærbare og banner og sverter for denne skjønner jeg ikke NOE av :-(
Det blir ikke noe bilde for å si det slik, hehe.
Her i vår hundeverden har alt stort sett gått bra. Emmi er litt gåen i magen og er nå skikkelig muggen. Hun har de flotteste mamelukkene noen kan tenke seg. Eller rettere sagt hadde. Jeg var ikke i humør til ørten hundre timers føning i dag, så da hun hadde gjort sitt ute og det meste var i mamelukkene, tapte de kampen mot saksen. Nå ser hun helt forferdelig ut stakkar, og jeg toppet det hele med en skikkelig hjelpepleier vask nedentil med påfølgende sinksalve siden hun var så sår bak.
Jeg er ikke hennes favorittperson nå..

Balto har hatt trening på trening i hele uka, og jeg har vært så stolt. Helt til i går... Vi dro opp til Bugårdsparken på kvelden igår, og inni meg så hadde jeg vel tenkt meg en liten blærerunde rundt dammen slik at alle som ikke har hatt hunden sin på dressurkurs bare kunne se.... Jadda....
Etter fem alldeles nydelige minutter kom det tre jenter på hest bak oss. Balto klikket. Og da mener jeg klikket... det var rene Dr Jeckyl og Mr Hyde. Jeg vet ikke om han fikk panikk eller ble rasende, men det så egentlig mest rasende ut og det endte med at jeg la ham i bakken og holdt et Cæsar Milan halsgrep på ham til hestene var ute av synsfeltet. Resten av turen ble bare surr. Jentene med hest gikk turen rundt dammen de også, og enten luktet vi hest eller så hest, og Balto stresset seg opp hver gang.
Så hvis noen har noen gode råd om hvordan man takler sånne forbier, taes de imot med STOR takk. Det er ikke akkurat hverdagskost med hest her byen, men det hadde vært greit å vite at han kunne takle det uten å flippe helt ut :-)

søndag 7. mars 2010

Dressurtrening... :-)

Etter mitt hjertesukk i dag morres, om dårlig samvittighet i laaaaange baner, fant jeg ut at dette fordømmades bronsemerket i dressur kommer ikke av seg sjøl, ut på tur...
I går var vi en tur på Bugården og skulle trene. Og trene fikk vi gitt. Ihvertfall på det å møte andre hunder. Jeg tror alle med hund hadde tenkt samme tanken, for der var det trangt om saligheta.
Alle mine gode inntensjoner om dekk og stå-trening blåste bort i å unngå konfrontasjoner på trange og glatte stier med tre hunder som møttes i bredden for hver femte meter vi gikk.

I dag tenkte jeg at jeg skulle være smart. Svær parkeringsplass må være tingen. Der er det ikke trangt, ingen andre hunder, slik at konsentrasjonen kan være på topp. Første stopp var Sandar-banen. Der var det noe som så ut som boxer-treff. Vindal neste : der holdt to unge herrer med å se hva vinterdekkene holdt ut :-)
Da ble det Asnes igjen. Det er det flotteste stedet jeg vet på vår og høst, når det gjelder å slippe hundene løse, for der ser jeg langt til alle kanter.
Men nå som det har snødd så mye, har det vært helt umulig, til nå. Bildene ble tatt med Iphonen, og den har ikke akkurat noe supert kamera, men jeg synes det ble vakkert åkke som :-)

Dårlig samvittighet....

Hva er det med det med oss damer som gir oss dårlig samvittighet samme hva vi gjør? Jeg er ekstrem på den fronten. Da vi bestemte oss for å få en lapphund til, hadde jeg dårlig samvittghet for å ta fra Emmi enebarnsfordelene. For noe tøys, jeg har jo forstått at jeg ikke tok fra, men ga tilbake en naturlig bit i en hunds liv. En liten en, men dog en hundeflokk.
Jeg hadde kronisk dårlig samvittighet det første året, fordi jeg måtte dele dem opp å ha egentid med trening og kos. Og i tillegg hadde jeg utrolig dårlig samvittighet fordi disse hersens leddene mine av og til stopper for helt vill uteaktivitet. Dårlig samvittighet fordi jeg av og til er så distre at jeg glemmer mattiden... Jeg kan ramse opp i det uendelige her.
Og alle disse dårlige samvittighetene relatert til hundehold, kommer da opp på alle de andre dårlige samvittihetene som går på familie, hus og hjem.
Det som virklig fikk meg til  tenke på dette, var at jeg talte over bildene i bloggen og fant ut at det var flere av Balto enn Emmi... Da slo det meg...forferdelig dårlig samvittighet...  Og så tenkte jeg: Er det mulig!!! Emmi er elsket og Balto er elsket.
Balto er midt i utviklingen til å bli voksen og, jadda, det skjer mye mer i hans liv foreløpig. Så derfor blir det naturlig nok mest om Balto i bloggen.
Men Emmi er fremdeles den som vil sove på fanget på kvelden. Hun er den som kan se meg inn i øynene som om hun sier: Slapp av, han blir voksen vettu :-)


torsdag 4. mars 2010

Flinke gutten :-)

Helt siden Balto kom har han vært bilsyk, og hatet bilen som pesten.. Han har kunnet "lukte" en fremtidig biltur på lang avstand selv om forbredelsene har vært akkurat som når vi skal ut å gå. Jeg vet ikke ikke hvordan han får det til men han gjemmer seg fra jeg har tenkt tanken :kjøre bil.
Emmi var også bilsyk da hun kom, men jeg tror det lå mest i at hun rett sog slett ikke hadde vært med i bil noe særlig. Hennes kur mot bilsyke, var en dagelig tur opp til til Bugårdsdammen. Det er ikke noe sted som er så gjevt for henne som det. Ender man kan jage litt på, og masse hunder å hilse og eventuelt krangle med, hvis det er tisper.
Det tok ikke mange turene for henne, før bil var tegn på at det skjer noe kult i nærmeste fremtid.
Balto har vært litt vanskligere å forme der. Men han har også vært til de grader mere bilsyk også. Han har tømt magen på 1-2-3, og siklet sånn at  jeg har følt meg som en skikkelig dyremishandler etter en tur.
Etter at vi fikk ny garasje med elektriske porter, ble det verre, for de var skikkelig skumle!
Men nå endelig... har det snudd. Jeg har brukt samme metode som med Emmi.
Bil betyr nå at det blir lek eller trening på slutten av eldendigheten. Han kaster ikke opp lenger, bare litt sikling er det fremdeles.
 I dag morres kom han med en gang vi skulle ut. Gikk uten bånd opp til garasjen, pent ved min side. Satt pent ved siden av da vi ventet på at garasjedøren skulle opp. Og toppet det hele med å hoppe så velvillig inn i bilen. Og da måtte det jo bare skje... bilen startet ikke. Så var det bare å tusle ned til huset og slippe Emmi ut og ta en frilek i hagen istedet. For belønning fortjente han etter slik prima oppførsel! :-)

tirsdag 2. mars 2010

Eksplosive greier..

I det store og hele er jeg og Cato stort sett verdens beste venner... men en sjelden gang, sånn annen hvert år så braker det løs. Det er rart det der... man kjenner nesten partnerns reaksjon bedre enn sin egen når man har holdt sammen i så mange år.
Kanskje det var kvinnedagen som meldte sin ankomst litt for tidlig, men i all fall så sprakk jeg så det sang i dag. Ikke noe viktige greier, men om disse vanlige fordelingsakene som omhandler plikter med unger og hus. Sånt som gjerne blir til "STORE" saker bare man får ruget nok på det.
Man pleier jo å si at man ikke skal krangle forran ungene, og det er jeg helt enig i. Det skaper uttrygghet. Jeg kan enda huske med skrekk og gru den ene gangen mamma var sinna på pappa i hele to dager. Det skjedde EN gang, og jeg husker hver lille detalj enda.
Så.. som den kloke mor jeg er, ventet jeg med eksplosjonen til Tove var trygt på skolen. Så slapp jeg ut trykket :-)
Og dermed kom Balto og ødla alt sammen...
Emmi har bestandig reagert på slike situasjoner slik : Hun stiller seg imellom de kranglende parter, og står bom stille til det er over. Da får jeg ihvertfall tømt meg..
Balto tar tydeligvis en annen vri. Han står bak meg, knurrer og bjeffer til Cato, samtidig som han bøtter ut alle disse tause signalene på at nå var det skikkelig ugreit her : Gi dere da!!!
Det går jo ikke an å være langsint når han ser sånn ut!?! Så da får jeg bare holde lokket på til neste gang... om ca 1 !/2 år :-)

Her er et bilde av Balto sammen med sin nydelige mor Asca før avreisen.

mandag 1. mars 2010

"Mamma dalten"

En av de tingene jeg har funnet ut med Finske Lapphunder i huset er at de er gjeterhunder ut til poteklørne.. Det tok meg litt tid etter at Emmi kom inn i heimen å venne meg til hennes trang til å bestandig være nær, rundt og samle alle sammen. Jeg har ikke gått mange skritt fra rom til rom i dette huset uten henne tuslende etter. Gjerne helt lydløst sånn at man snublet over hvis man tok en for brå sving uten å tenke på at man faktisk var to som gikk i lag.
Nå har hun gitt den rollen til Balto. Jeg tror hun nyter å kunne bare ligge å "kule'n", mens unggutten passer på hvor alle er, og at matmor ikke stikker av. Noe han gjør til gangs. Han kan sove så dypt som bare det han, men skal jeg noe, så er han der på sekundet. Han sitter badevakt når jeg bader. Han sitter ved siden av meg og småprater når jeg prater i telefonen. Han ligger ved siden av meg når jeg ser på TV, hvis ikke det er dyreprogram for da følger han med sjøl.
Han hjelper til og med å dra av sengetøyet når jeg skal gjøre rent på soverommene, og samtidig så flyr han rundt og passer på at alt er greit med Cato og Tovemor når de er hjemme.
Ikke rart han er sliten når kvelden kommer..
Så... av og til kjenner jeg det blir nok av denne FBI virksomheten hans, og da setter jeg dem enten i hundegården eller setter Balto i bånd forran huset. Han elsker å sitte der og titte på naboer som kommer og går.  Og nå kommer poenget med hele denne beretningen. FBI-agenten fant en løsning på denne frihetstrangen til matmor. Man bare kravler opp på en snøfonn under kjøkkenvinduet og titter inn. Og hvem er der??? Matmor!! Jippi :-)

søndag 28. februar 2010

Så kom natten..

Jeg er et utpreget nattmenneske... det er ingen tvil om den saken. Og i kveld er det siste natten før skole og alt det vanlige kjøret begynner, så jeg nyter hvert minutt før jeg MÅ til sengs.
Når man sitter sånn i et nattstille hus med en vovse på hver side er livet riktig godt.
Tirsdag skal jeg og Balto tilbake på kurs. Vi har begynt på kurs til bronsjemerket, og foreløpig synes jeg han er superflink. Han lærer kjapt, men jeg er nok litt treigere. Det å være konsekvent er det jeg pugger på... med blandet resultat.
Men det SKAL jeg bli god på! I alle fall gleder jeg meg til å se alle som er der igjen, for det er noe i det moren min sa til meg da jeg vokste opp: Liker de dyr, så er det stort sett gode mennesker :-)
Slik så Balto ut som liten pjokk... Han så utrolig vakker og uskyldig ut. Men etter noen gulvtepper og diverse andre ting senere, forstod jeg at tennene hans fungerte utmerket. Akkurat slik de skal gjøre hos en hund :-)
Her er fruen i huset, Emmi sammen med Babypusen en varm sommerkveld. Cato var akkurat ferdig med å plante blomster ved siden av trappen, og jeg kan lukte sommer hver gang jeg ser på dette bildet :-)
Her er et av de ferskeste bildene jeg har av Balto. Denne snørike vinteren har passet ham helt utmerket siden han har kunnet grave så mye han har ønsket, uten noe kjeft. Hans omplassering av diverse buskvekster og blomster i fjor sommer ble ikke like godt mottatt ;-)

En liten introduksjon av oss :-)

Her er jeg, den stolte eier av denne blogg . Jeg heter Elisabeth Bakken. Jeg er utdannet hjelpepleier og helsesekretær. Er meget så lykkelig gift med min Cato, som er kokk i Color Line og konsertillitsmann. Har to vakre barn, en sønn på 25 som heter Kenneth..Han er min største stolthet, for han har vært igjennom noen harde tak tross sin unge alder, og allikevel kommet styrket ut av det, med begge beina på jorda.
Nå bor han i en nydelig leilighet her i Sandefjord sentrum, sammen med sin kjære Kristin og verdens største sorte bakgårdskatt.
Da Kenneth var ni år fikk vi en liten frøken som het Elin Kristine. Henne fikk vi syv måneder sammen med, før hun sovnet stille inn natt til tredje juledag i krybbedød.
Unødvendig å si at livet ble aldri det samme igjen, men jeg ville ikke vært uten de syv månedene med henne for alt i verden. Hennes liv og bortgang forandret oss alle sammen og livet fikk en helt annen betydning etter at hun gikk bort. Ingenting var en selvfølge etter det.
Tovemor meldte sin ankomst ganske nøyaktig ni måneder etter... og jeg tror ikke jeg sov skikkelig de tre neste årene. Hun hadde en alarm i sengen som gikk av hvis det ble for lenge mellom åndetakene, og den blinket grønt hver gang hun pustet. Så jeg ble liggende hver natt å se på dette grønne lyset som blinket, og slik var det helt til hun ble godt over tre år.
Vi hadde hørt om en liten frøken på 3 år og 3 måneder som hadde sovnet inn, så Tove hadde alarmen til godt over det.
Jeg vet at mange mener at disse alarmene ikke er til noen nytte, men der er vi så forskjellige og jeg synes at man skal gi tilbudet til de familiene som ønsker det. Vi kjøpte vår alarm selv, men jeg vet at Tønsberg sykehus hadde alarmer til utlån.
Tove vokste seg til og er nå en frøken på 14 år. Sta som et esel, men med det varmeste hjertet jeg vet om. Hun er like tussete etter dyr som meg, og hadde vi fått viljen vår så hadde vi nok hatt betraktelig mere dyr enn 2 lapphunder :-)
Vi har hatt to katter også som begge har sovnet inn det siste året. Lillepus ble 14 år, og hennes sønn Babypusen ble ikke eldre enn fem.
Så nå venter jeg bare på at yngstemann av hundene skal bli litt roligere, før vi slår til og innfører en ny pus i familien.
Våre vakre Finske lapphunder heter Emmi, hun er 8 år, og Balto som er litt over 1 år nå. Disse to pelsdottene mine er en av mine største gleder i livet :-)
De er overlykkelige over å dele kos og nuss med matmor BESTANDIG :-) Det har ikke noe å si om man har vært borte i fem minutter eller fem timer.Morgenånde er ingen hindring heller. Gjensynsgleden er like stor hver gang.

Baltogutten ser lovende ut foreløpig når det kommer til utstilling og skal i ilden på Kongsberg nå i april. Det blir spennende å se hva dommeren mener om godgutten vår :-)
Det eneste jeg vet er at jeg virkelig må passe på er at Sissel (oppdretteren hans, som jeg kommer til å skryte av i hele bloggen :-) ikke er i nærheten av ringen.
Jeg skjønner det ikke, men hver gang han ser henne, eller bare hører stemmen hennes... tipper det helt over for ham, og rompa hans går nesten ut av ledd for han blir så ekstatisk lykkelig.
Vi har gått to kurs sammen og han imponerte meg på valpekurst, for han sporet Sissel en halv bane unna og da var det gått noen måneder siden han hadde sett henne.. Så hva Sissel gjorde de første ukene av livet hans vet jeg ikke, men jeg har henne mistenkt for å elske disse valpene glugg ihæl de 8 ukene hun har dem før avleverig til nye eiere.

Emmi er som nevnt 8 år, og har gått litt av med pensjon etter en livmoroperasjon i fjor. Hun kom inn i livet vårt etter at min kjære Frøya gikk bort. Hun var en helt sort Schæfertispe med et herlig gemytt og en omsorg for flokken sin som var sååå stor. Hun viste tenner en eneste gang i livet sitt, og det var da vi gikk natt-tur, hun og jeg, og det kom en mann brasende ut av en busk. Stakkars mannen, han hadde ikke sett Frøya som gikk i lang line og var fem meter bak meg.. Det var den eneste gangen jeg så Schæferen i henne, men jeg var aldri mørkeredd etter det. Det tror jeg derimot mannen var...
Frøya fikk problemer med hoftene da hun ble tolv, og da dagen kom hvor hun ikke klarte trappen mer, måtte vi si farvel.
Som mange før meg har gjort og sagt, var jeg veldig klar på at det ikke ville bli noen ny hund siden sorgen var så stor. Og en uke etter var jeg på full jakt etter en ny Schæfer....
Og i min jakt dukket Emmi opp på skjermen. Finsk lapphund trengte nytt hjem... Spisshund med krøllete hale... Har aldri likt noen av delene. Jeg har vært enten Schæfer eller Doberman hele livet.. Men, hun smilte på bildene... og jeg vendte tilbake til annonsen alt for mange ganger. Da Cato kom hjem fra sjøen, viste jeg ham bildene av Emmi og han bare ringte!

Samme kveld satt jeg i forsetet med en lettere overvektig tre år gammel, bilsyk og redd Finsk lapphund på fanget, på vei hjem fra Telemark. Og der ytret jeg da ordene som jeg har fått opplest i mente tusen ganger etter den turen : jeg vet ikke helt om jeg kommer til å bli så glad i denne hunden...

Jeg ble det... jeg ble så glad i denne hunden som ser ut som reveenka. Kattene tok ett blikk på henne da hun kom og godtok henne på flekken, og hun elsket oss alle fra første dag.
Så da hun i fjor fikk livmorbetennelse og svevde mellom liv og død i ti dager, ble bestemmelsen tatt at klarer hun seg, kjøper vi en til slik at hun får preget sitt gode lynne på ham.
Dermed begynte jakten på ny lapphund. Som ikke var så lett, for kullene med lapphunder vokser ikke på trær.Vi tok etter en tids jakt kontakt med valpe-formidlingen i lapphundklubben, og fikk anbefalt en oppdretter i Sandefjord av alle steder. Og plutselig var Siss og Per en del av livet, mens vi ventet på at vakre Asca skulle få valper. Vi ønsket oss en gutt, og Cato ønsket seg en sort hund med lys maske, og Asca stilte velvillig opp og sørget for at vi fikk nettopp en slik Finsk lapphund.
Så nå er dagene slik jeg håpet de ville bli, fulle av hund :-)


Oi...
Endelig tok jeg mot til meg og ble en blogger :-)
Denne bloggen blir nok hovedsakelig om min kjæreste hobby, Finsk Lapphund.
Også blir det nok noen hjertesukk innimellom om livet med tenåring i huset, og litt om livet her i familien.

Men først av alt må jeg finne ut hvordan denne bloggen virker.... :-)