onsdag 17. mars 2010

Hei :-)

Jeg sitter fremdelses på en knærtliten lapptopp, så jeg tror jeg fatter meg i korthet denne gangen også.

Endelig kommer våren. Jeg unner disse hundene mine snøen, og foreløpig ser det ut som om den blir liggende en stund til samme hvor mye sola varmer på dagen. Men det er deilig at det snart er over. Gleder meg som en unge til at skauen bak her er litt mer farbar og vi kan ta de vanlige kveldsturene der igjen. Jeg gleder meg til blåbærlyngen kommer, for det er like morsomt hvert år å se lapphundene forsyne seg. Jeg trodde ikke det var sant første gang jeg så Emmi spise bær!!!

I går var det dressurtrening, og Balto var en skikkelig pøbel helt til treneren viste meg hordan jeg kunne få slutt på guttestrekene hans.
Jeg er så vant til Emmis sarte vesen at jeg har ikke fått meg til å gi Balto skikkelig korreks når han har dratt i båndet. Men det funket supert altså. Det var ikke mye som skulle til heller, før han gikk  med på at vi var på trening, og ikke barnehage med frilek.
Vi hadde intensiv trening i nesten en og en halv time, og da vi kom hjem var vi blåst begge to. Er midt i en relativ hard periode i forhold til leddsykdommen min, men det er så rart... Når vi holder på å trene sånn, glemmer jeg alle au'ene mens vi er igang.
Kan varmt anbefale hundehold til folk med leddplager. Man glemmer seg sjæl, får rørt på seg, og bonusen er masse uforbeholden kjærlighet og samhold :-)

lørdag 13. mars 2010

God helg :-)

Datamaskinen vår takket for seg denne uka så nå sitter jeg på Catos bærbare og banner og sverter for denne skjønner jeg ikke NOE av :-(
Det blir ikke noe bilde for å si det slik, hehe.
Her i vår hundeverden har alt stort sett gått bra. Emmi er litt gåen i magen og er nå skikkelig muggen. Hun har de flotteste mamelukkene noen kan tenke seg. Eller rettere sagt hadde. Jeg var ikke i humør til ørten hundre timers føning i dag, så da hun hadde gjort sitt ute og det meste var i mamelukkene, tapte de kampen mot saksen. Nå ser hun helt forferdelig ut stakkar, og jeg toppet det hele med en skikkelig hjelpepleier vask nedentil med påfølgende sinksalve siden hun var så sår bak.
Jeg er ikke hennes favorittperson nå..

Balto har hatt trening på trening i hele uka, og jeg har vært så stolt. Helt til i går... Vi dro opp til Bugårdsparken på kvelden igår, og inni meg så hadde jeg vel tenkt meg en liten blærerunde rundt dammen slik at alle som ikke har hatt hunden sin på dressurkurs bare kunne se.... Jadda....
Etter fem alldeles nydelige minutter kom det tre jenter på hest bak oss. Balto klikket. Og da mener jeg klikket... det var rene Dr Jeckyl og Mr Hyde. Jeg vet ikke om han fikk panikk eller ble rasende, men det så egentlig mest rasende ut og det endte med at jeg la ham i bakken og holdt et Cæsar Milan halsgrep på ham til hestene var ute av synsfeltet. Resten av turen ble bare surr. Jentene med hest gikk turen rundt dammen de også, og enten luktet vi hest eller så hest, og Balto stresset seg opp hver gang.
Så hvis noen har noen gode råd om hvordan man takler sånne forbier, taes de imot med STOR takk. Det er ikke akkurat hverdagskost med hest her byen, men det hadde vært greit å vite at han kunne takle det uten å flippe helt ut :-)

søndag 7. mars 2010

Dressurtrening... :-)

Etter mitt hjertesukk i dag morres, om dårlig samvittighet i laaaaange baner, fant jeg ut at dette fordømmades bronsemerket i dressur kommer ikke av seg sjøl, ut på tur...
I går var vi en tur på Bugården og skulle trene. Og trene fikk vi gitt. Ihvertfall på det å møte andre hunder. Jeg tror alle med hund hadde tenkt samme tanken, for der var det trangt om saligheta.
Alle mine gode inntensjoner om dekk og stå-trening blåste bort i å unngå konfrontasjoner på trange og glatte stier med tre hunder som møttes i bredden for hver femte meter vi gikk.

I dag tenkte jeg at jeg skulle være smart. Svær parkeringsplass må være tingen. Der er det ikke trangt, ingen andre hunder, slik at konsentrasjonen kan være på topp. Første stopp var Sandar-banen. Der var det noe som så ut som boxer-treff. Vindal neste : der holdt to unge herrer med å se hva vinterdekkene holdt ut :-)
Da ble det Asnes igjen. Det er det flotteste stedet jeg vet på vår og høst, når det gjelder å slippe hundene løse, for der ser jeg langt til alle kanter.
Men nå som det har snødd så mye, har det vært helt umulig, til nå. Bildene ble tatt med Iphonen, og den har ikke akkurat noe supert kamera, men jeg synes det ble vakkert åkke som :-)

Dårlig samvittighet....

Hva er det med det med oss damer som gir oss dårlig samvittighet samme hva vi gjør? Jeg er ekstrem på den fronten. Da vi bestemte oss for å få en lapphund til, hadde jeg dårlig samvittghet for å ta fra Emmi enebarnsfordelene. For noe tøys, jeg har jo forstått at jeg ikke tok fra, men ga tilbake en naturlig bit i en hunds liv. En liten en, men dog en hundeflokk.
Jeg hadde kronisk dårlig samvittighet det første året, fordi jeg måtte dele dem opp å ha egentid med trening og kos. Og i tillegg hadde jeg utrolig dårlig samvittighet fordi disse hersens leddene mine av og til stopper for helt vill uteaktivitet. Dårlig samvittighet fordi jeg av og til er så distre at jeg glemmer mattiden... Jeg kan ramse opp i det uendelige her.
Og alle disse dårlige samvittighetene relatert til hundehold, kommer da opp på alle de andre dårlige samvittihetene som går på familie, hus og hjem.
Det som virklig fikk meg til  tenke på dette, var at jeg talte over bildene i bloggen og fant ut at det var flere av Balto enn Emmi... Da slo det meg...forferdelig dårlig samvittighet...  Og så tenkte jeg: Er det mulig!!! Emmi er elsket og Balto er elsket.
Balto er midt i utviklingen til å bli voksen og, jadda, det skjer mye mer i hans liv foreløpig. Så derfor blir det naturlig nok mest om Balto i bloggen.
Men Emmi er fremdeles den som vil sove på fanget på kvelden. Hun er den som kan se meg inn i øynene som om hun sier: Slapp av, han blir voksen vettu :-)


torsdag 4. mars 2010

Flinke gutten :-)

Helt siden Balto kom har han vært bilsyk, og hatet bilen som pesten.. Han har kunnet "lukte" en fremtidig biltur på lang avstand selv om forbredelsene har vært akkurat som når vi skal ut å gå. Jeg vet ikke ikke hvordan han får det til men han gjemmer seg fra jeg har tenkt tanken :kjøre bil.
Emmi var også bilsyk da hun kom, men jeg tror det lå mest i at hun rett sog slett ikke hadde vært med i bil noe særlig. Hennes kur mot bilsyke, var en dagelig tur opp til til Bugårdsdammen. Det er ikke noe sted som er så gjevt for henne som det. Ender man kan jage litt på, og masse hunder å hilse og eventuelt krangle med, hvis det er tisper.
Det tok ikke mange turene for henne, før bil var tegn på at det skjer noe kult i nærmeste fremtid.
Balto har vært litt vanskligere å forme der. Men han har også vært til de grader mere bilsyk også. Han har tømt magen på 1-2-3, og siklet sånn at  jeg har følt meg som en skikkelig dyremishandler etter en tur.
Etter at vi fikk ny garasje med elektriske porter, ble det verre, for de var skikkelig skumle!
Men nå endelig... har det snudd. Jeg har brukt samme metode som med Emmi.
Bil betyr nå at det blir lek eller trening på slutten av eldendigheten. Han kaster ikke opp lenger, bare litt sikling er det fremdeles.
 I dag morres kom han med en gang vi skulle ut. Gikk uten bånd opp til garasjen, pent ved min side. Satt pent ved siden av da vi ventet på at garasjedøren skulle opp. Og toppet det hele med å hoppe så velvillig inn i bilen. Og da måtte det jo bare skje... bilen startet ikke. Så var det bare å tusle ned til huset og slippe Emmi ut og ta en frilek i hagen istedet. For belønning fortjente han etter slik prima oppførsel! :-)

tirsdag 2. mars 2010

Eksplosive greier..

I det store og hele er jeg og Cato stort sett verdens beste venner... men en sjelden gang, sånn annen hvert år så braker det løs. Det er rart det der... man kjenner nesten partnerns reaksjon bedre enn sin egen når man har holdt sammen i så mange år.
Kanskje det var kvinnedagen som meldte sin ankomst litt for tidlig, men i all fall så sprakk jeg så det sang i dag. Ikke noe viktige greier, men om disse vanlige fordelingsakene som omhandler plikter med unger og hus. Sånt som gjerne blir til "STORE" saker bare man får ruget nok på det.
Man pleier jo å si at man ikke skal krangle forran ungene, og det er jeg helt enig i. Det skaper uttrygghet. Jeg kan enda huske med skrekk og gru den ene gangen mamma var sinna på pappa i hele to dager. Det skjedde EN gang, og jeg husker hver lille detalj enda.
Så.. som den kloke mor jeg er, ventet jeg med eksplosjonen til Tove var trygt på skolen. Så slapp jeg ut trykket :-)
Og dermed kom Balto og ødla alt sammen...
Emmi har bestandig reagert på slike situasjoner slik : Hun stiller seg imellom de kranglende parter, og står bom stille til det er over. Da får jeg ihvertfall tømt meg..
Balto tar tydeligvis en annen vri. Han står bak meg, knurrer og bjeffer til Cato, samtidig som han bøtter ut alle disse tause signalene på at nå var det skikkelig ugreit her : Gi dere da!!!
Det går jo ikke an å være langsint når han ser sånn ut!?! Så da får jeg bare holde lokket på til neste gang... om ca 1 !/2 år :-)

Her er et bilde av Balto sammen med sin nydelige mor Asca før avreisen.

mandag 1. mars 2010

"Mamma dalten"

En av de tingene jeg har funnet ut med Finske Lapphunder i huset er at de er gjeterhunder ut til poteklørne.. Det tok meg litt tid etter at Emmi kom inn i heimen å venne meg til hennes trang til å bestandig være nær, rundt og samle alle sammen. Jeg har ikke gått mange skritt fra rom til rom i dette huset uten henne tuslende etter. Gjerne helt lydløst sånn at man snublet over hvis man tok en for brå sving uten å tenke på at man faktisk var to som gikk i lag.
Nå har hun gitt den rollen til Balto. Jeg tror hun nyter å kunne bare ligge å "kule'n", mens unggutten passer på hvor alle er, og at matmor ikke stikker av. Noe han gjør til gangs. Han kan sove så dypt som bare det han, men skal jeg noe, så er han der på sekundet. Han sitter badevakt når jeg bader. Han sitter ved siden av meg og småprater når jeg prater i telefonen. Han ligger ved siden av meg når jeg ser på TV, hvis ikke det er dyreprogram for da følger han med sjøl.
Han hjelper til og med å dra av sengetøyet når jeg skal gjøre rent på soverommene, og samtidig så flyr han rundt og passer på at alt er greit med Cato og Tovemor når de er hjemme.
Ikke rart han er sliten når kvelden kommer..
Så... av og til kjenner jeg det blir nok av denne FBI virksomheten hans, og da setter jeg dem enten i hundegården eller setter Balto i bånd forran huset. Han elsker å sitte der og titte på naboer som kommer og går.  Og nå kommer poenget med hele denne beretningen. FBI-agenten fant en løsning på denne frihetstrangen til matmor. Man bare kravler opp på en snøfonn under kjøkkenvinduet og titter inn. Og hvem er der??? Matmor!! Jippi :-)