torsdag 6. mai 2010

Takk

Takk til dere som rakk å lese innlegget mitt i går, før jeg slettet det igjen. Det er et tema jeg stort sett holder for meg selv. Mye fordi det er som om jeg tar av "rua", og mye fordi jeg har forstått at de fleste ikke liker å snakke om det. Den vanligste komentaren er den som de fleste mødre tenker: Jeg hadde ikke klart det hvis barnet mitt døde, og siden tanken er så vond, er det et ikke-tema.
Men det jeg gjerne vil formidle er at vi overlever. Gamle Elisabeth døde sammen med datteren sin, men helt ærlig, så tror jeg den nye utgaven ble bedre.Ofte leser man om folk som har vært alvorlig syke, og som setter en helt ny pris på livet etter sykdommen.Slik føltes det her. Hadde jeg hatt muligheten til å velge om jeg kunne slette de syv månedene med henne for å slippe sorgen som kom etterpå, hadde jeg aldri gjort det. Det var syv fantastiske lykkelige måneder.

Og det er riktig... man skal ikke ta sorger på forskudd, men nyte livet slik det er i dag.

Men, nå skal jeg bli farmor til ei litta tulle og jeg ser at sønnen min er redd. Han var ti år gammel da søsteren hans sovnet inn og nå ser jeg i hans snart seksogtyve års øyne den samme redselen jeg hadde da jeg bar på Tovemor. Jeg kan ikke viske bort de minnene han har fra den tiden samme hvor mye jeg skulle ønske det gikk. Jeg husker alle marerittene han slet med, og hvordan han gjorde alt han kunne for å være min lille mann og passe på mamman sin.

Derfor blir alle avisskriverier mye å fordøye plutselig. Og alle følelser jeg har lagt lokk på strømmet til overflaten igjen. Da tenker jeg på nye familier som våkner opp til en slik dag som vi gjorde, og i tillegg får beskjed om å ikke røre noen ting før politi eller Kripos har gjort åstedsgranskning. Jeg sliter med å se det senarioet for meg med skyldfølelser, nabosnakk og det hele.

Plutselig tenkte jeg på Gro Harlem Brundtland som, hvis jeg ikke husker helt feil, hadde i en nyttårstale :Bry deg om naboen din. Hvis vi bare kunne gjort det...
Hvis vi bare kunne slutte med å ikke si noe når vi mistenker vold eller overgrep mot barn. Hvis vi bare vågde å nærme oss mennesker vi tror eller mistenker er i en krise. Hvis vi bare vågde å være nær folk i dyp sorg. Kanskje det hadde vært litt færre bilder av barn på forsiden av VG da...

7 kommentarer:

  1. Livet er ikke enkelt, og visst vi bare kunne akseptere det og ta det med i det daglige liv, så tror jeg mye ville vært bedre....Visst man skjuler for mye, så er det mye vanskeligere for andre å forstå også..Forstå hvorfor man tenker anderledes og hvorfor man reagerer på ting som andre ikke tar så tung..Man blir merket for livet av sånne hendelser, og jeg synes det er rart at mennesker er så redde for ting som skjer med så mange..Mere åpenhet rundt sånn tabubelagte temaer vil gjøre folk mer trygge og vi kan med større innsikt og forståelse hjelpe andre som har havnet i en forferdelig situasjon..


    Men jeg forstår også folks nøling..for jeg nøler jeg og..skal jeg sende kommentaren, eller skal jeg ikke..sårer jeg noen?, blir du mere lei deg av hva jeg skriver?..Det er vanskeligt, og mange tenker nok sånn at det er bedre å bare "droppe" det, ja kanskje det ikke hjalp noen at de gjorde det, men det gjorde det heller ikke verre...eller?

    Vel. Jeg synes iallefall du er tøff som står frem og forteller din historie, og jeg håper det går bra med deg, selv om du er i ferd med å ruske litt i "skorpa".

    SvarSlett
  2. Jeg vet akkurat hva du mener Marianne, for jeg er også en nøler. Jeg er akkurat som du, livredd for å si noe feil, men jeg blir mer og mer overbevist om at det er tausheten som er fallgruben. Så jeg går babyskritt og prøver å jobbe med min egen redsel med å nærme meg "farlige" samtaler. Sånn sett så har denne bloggen vært rene terapien for min del :-)Og jeg blir IKKE mere lei meg. Jeg blir god og varm i hjertet :-)

    SvarSlett
  3. Jeg rakk aldri å lese innlegget ditt, men jeg har lest litt om hva du har vært i mellom på profilen din. Og all ære til deg som er sååå ærlig.:))))

    Vi har all NOE og ikke alle er flinke nok til å snakke eller skrive om det. Og det er vel sikker forskjellige måter å takle ting på. Så alle må gjøre det på sin måte. Men åpenhet, ja! Da får vi det bedre med oss selv etterpå. Så for andre tenke hva de vil. Jeg har også mitt, men jeg er nok ikke så tøff som deg. Snakke om det kan jeg, ja, men ikke blogge.

    SvarSlett
  4. Jeg leste innlegget ditt og skulle til å kommentere, men fant ut at nei, jeg kjenner deg ikke. Og det blir så fort feil... Men takk for at jeg fikk lese dine tanker.

    Jeg har fortsatt ingen "god" kommentar. Men vi er alle forskjellig og takler ting på hver vår måte. Og så er jeg ganske overbevist om at uansett hvor hardt jeg prøver å forestille meg hvordan noe sånt er så er jeg ikke i nærheten engang. Det tror jeg at jeg vil merke den dagen jeg opplever det selv (forhåpenligvis aldri) Og det med å "bry seg" ja det er vanskelig. Så vanskelig å vite om man skal gjøre det og like vanskelig å vite om det jeg ser er det som jeg tror jeg ser?? Det er nok maaaaaange tragiske sjebner rundt om kring og så er det en del som har det mye bedre enn vi tror. Men en ting er jeg overbevist om! Det er god terapi i å snakke eller skrive om ting. :-)

    uff rotete kommentar :-/ Men jeg ønsker dere lykke til med barnebarn og håper at redselen viker for gleden

    SvarSlett
  5. Jeg synes alt dere skriver alle sammen er så fint. Og jeg tror vi alle er enige om en ting. Dette er ikke farlig, kanskje ubehagelig, men sååå befriende når man endelig setter ord på det og sier: Dette er sannheten om meg :-) Jeg vil si det igjen. Jeg er IKKE flink til å møte andre i sorg, eller ta kontakt når jeg aner kriser. Da skal jeg være husvarm først.
    Jeg har bare bestemt meg for å øve meg på det :-)
    Og jeg selv om det har vært litt dystert på bloggen min de siste to dagene vil jeg også si: Jeg har det så godt nå. Jeg er endelig venner med meg sjøl :-)

    SvarSlett
  6. Kjære Bettan, selv om jeg ikke kjenner deg, vil jeg likevel skrive noen ord til deg. Jeg skjønner at du har opplevd et smertefullt og opprivende tap av en liten datter, og dette har vært fryktelig vondt å leve videre med. Og jeg skjønner at din dengang lille sønn har fått varige spor i seg etter det som hendte. Men det er også godt å lese at du føler at du på mange måter har kommet rikere ut av det. Det å sette ord på opplevelser og følelser, gjør jo at en selv oppnår ny innsikt og forståelse, og det er på mange måter en gave du gir til dine medmennesker når du deler tunge erfaringer. Vi kan alle være usikre og klønete i å støtte og gi omsorg, men likevel... Taushet er det vondeste og vanskeligste å håndtere, syntes jeg da jeg som ungjente opplevde brå død i nærmeste familie. Jeg ønsker deg alt godt med det kommende barnebarnet! Det vil bli en stor glede!

    SvarSlett
  7. Takk igjen alle mann (rettere sagt damer) for fine ord. Er det ikke rart? Vi sitter liksom på hvert vårt fjell alle sammen, med hver vår pc.
    Det er ikke mange av oss som går igjennom livet uten å få skrammer og sår, men sånn til daglig ser alt så fint ut på nabofjellet :-)
    Jeg har ihvertfall hatt godt av et par dager i tenkeboksen... Det var godt å lufte alt jeg har tenkt på den siste tiden etter at eldstemann kom og fortalte nyheten om den lille på vei.
    Og nå som jeg har satt litt ord på mine demoner er det lettere.
    I morgen skal jeg ta meg en tur til Kenneth og Kristin med en stor bok om svangerskap og fødsel som jeg har kjøpt til dem. Kristin leser alt hun kommer over av slikt, men jeg vet at hun ikke har den boken, og den gleder jeg meg til å gi henne.I tillegg er det faktisk vår i lufta. Balto fanget sitt første bytte i dag...Han fanget en kjøttmeis på verandaen i dag som han ga til matmor. Han var så øm atte, og etter at jeg hadde fått orden i fjærene, fløy den så fint igjen :-)

    SvarSlett