fredag 23. april 2010

Hoppe sa geita :-)

Helt siden vi fikk Balto har jeg vært imponert over hans hoppeferdigheter. Han kan hoppe ganske så høyt fra stillesittende tilstand, noe som jeg ikke akkurat har vært vant til med rimelig baktunge Emmi :-)
Så nå mens jeg har vært litt klein og vi har holdt på med trening her hjemme, har jeg gitt ham oppgaver som passer hans fysikk.
En gang for evigheter siden så jeg et program på tv og der var det en dame som hadde lært sin lille puddel å hoppe opp i armene sine. Kjempekjekt å kunne når man har en liten knært og man møter andre hunder som kunne tenke seg en liten godbit på turen :-)
Vel, jeg ser jo på Balto som min lille gutt... men han er ikke akkurat et knøtt lenger. Men noe skal man jo finne på når man kjeder seg, så vi begynte å trene på at han skulle hoppe opp i fanget mitt når jeg sitter. Det gikk rimelig kjapt, og har vi videreutviklet det til å hoppe opp på pekt sted. Kjempekjekt når man er hos dyrlegen :-) I dag forsøkte jeg hopp og klappet meg selv på brystet. Her kommer advarselen. Har du en arm som ikke er helt i sving: IKKE GJØR DET :-) Det gikk fint, men jeg var ikke helt forbredt på at han skulle være sååå villig til å ta spranget opp i armene, og 19 kg i full fart. Det er tungt! :-)
Etter at han var trygt nede igjen, tenkte jeg for meg sjøl : snakk om tillitserklæring. Han var ikke i tvil om at jeg ville ta ham i mot. Og da blir man en smule ydmyk. I dagliglivet tar man liksom disse hårdottene for gitt, men av og til så ser man den totale hengivenheten og det er STORT å få lov til å oppleve det.

Ellers må jeg bare si at nå har jeg hatt tre behandlinger hos kiropraktoren og hadde jeg ikke vært lykkelig gift så hadde jeg fridd til ham. I går kveld begynnte det å brenne i ventre tommel, og først tenkte jeg at nå blir det f.... meg verre, til jeg forstod at det var følelsen i fingeren som var på vei tilbake. Strålingen fra nakke ut i arm, som har drevet meg til  vannvidd er bare der når jeg anstrenger armen. Det er så deilig! Og det betyr at jeg kan glede meg skikkelig til Kongsbergutstillingen i morgen :-)

Og så til slutt: Familienyheten :-) Sønnen min Kenneth, og svigerdatteren min venter baby i september :-) Jeg har aldri sett hva som er så forbaska stas med å bli bestemor... Men nå forstår jeg det. Inni magen hennes er halvparten av gutten min, og det betyr at en del av det er meg også. Og jeg gleder meg sånn!!!

5 kommentarer:

  1. Så kjekt å høre at det går så fint med nakken/armen din:o)
    Morsomt å lese om innetreningen deres, utrolig så tillitsfull gutt du har.
    Forstår jeg riktig så er Indy pappaen hans. Ville har ei lappe-venninne her i Stavanger som er datter av Indy.
    På bilde over er din Balto er veldig lik henne:o)))
    Lykke til i Kongsberg!!!

    SvarSlett
  2. Glemte jo å nevene barnebarnet. Jeg er selv bestemor til en liten gutt som nå er 6 mndr. Det er STAS!!! Gled deg masse, for når babyen kommer blir det enda mer stas:o)))

    SvarSlett
  3. Tusen takk for det, har skikkelig sommerfugler i magen nå :-) Jeg har nok forklart meg litt klønete. Indy er ikke pappa, det er det Lappejentas Kero som er. Men vi ønsket oss en som lignet på Indy og det fikk vi tilgangs :-)

    SvarSlett
  4. Så stas å bli farmor da:-)

    Gøy å lese om hvor flink Balto er.
    Da ses vi i morgen.

    SvarSlett
  5. Så flott du blir bedre nå. Da blir det nok mere trening på hundeklubben, tenker jeg. :)

    Å så flink du er med Balto. Gleder meg til å møte han i morgen. Han høres ut som en perfekt lappe-gutt. :))))

    Kjempemoro med de små. Gled deg masse. :)))))))

    SvarSlett