Sydentur :-) Og gratulerer med morgendagen!

Vi skal snart til syden alle sammen... og alle gleder seg.  Jeg har bare noen reservasjoner...Jeg har bestilt plass for hundene på Re dyrehotell og de får det sikket kjempefint. Men jeg er litt engstelig allikevel. Stakkars hun som driver det... Hun har fått millange mail om hvordan hundene mine liker å ha det.. og jeg kan da se at det er en viss sammenligning mellom hundeholdet mitt og på disse luxusdamene i LA som er på TV. Jeg bærer dem ikke rundt og har bursdagselskap altså (Æsj, jeg bærer Balto litt, men det er på gøy), men de er absolutt fullverdig medlemmer her.
Cato sier støtt og stadig : Herre Gud Elisabeth, det er hunder altså!!! Det er greit det, men det er MINE HUNDER!!! (Og de har aldri vært borte hjemmefra )
Det er aberet med hundehold, man blir en smule låst.

I morgen begynner dagen med knall og pang her, og jeg håper Balto gjør som i fjor. Emmi er ikke akkurat skuddsikker.... Hun er nærmere skuddhysterisk.. men 17 mai i fjor roet godgutten min henne ned så fint altså, og det samme var det nyttårsaften. Litt ørevask på den damen så er hun helt stabil.
Ønsker dere alle en super nasjonaldag, både to og firebente :-)

Livsstilsendringer..

Her i huset har damene virkelig satt i gang med å finne vårformen, så nå er ikke huset bare fylt av alle hundelydene. Neida, her rumler det i to mager mer eller mindre dagen lang, pluss en god del stønning pga kronisk støle armer, rumper og bein.
De siste månedene med vondter satte en skikkelig støkk i meg, og jeg bestemte meg for at nok får være nok. Sunn mat og trening MÅ jo ha en virkning. Og det har det! Jeg er mye bedre i all ledd nå, selv om jeg er støl.
Og det beste av alt: Tove og jeg gjør det sammen. Hun har gått fra å være en megalat tenåring til en liten treningsnarkoman på litt over en måned..
Og selv om jeg erter henne med at hun har visse østblokklands-trener-tendeneser så er jeg superstolt av henne. Cola'n har blitt byttet ut med vann, og hun formelig stråler om dagen.

I dag da hun svinset av gårde på skolen, stod jeg å så etter henne og tenkte: Der skal du se, den nakkeskaden har gjort underverker for både den ene og andre her i familien.... :-)

Hver helg har vi en dag hvor vi kjøper noe vi har fyst litt på, og forrige helg var det Tom&Jerry isen på Meny som stod på vår ønskeliste. Den er fankern så dyr, men den er såååå god. Etter at den var vel fortært fant EMMi ut at boksen duftet helt forførende... Hun så IKKE smart ut, men det var absolutt vel verdt spalteplass i bloggen :-)

God helg :-)

Vi bor nydelig til her på Framnes, og noe av det jeg liker aller best er at det nesten aldri er helt vindstille her. Så i dag er det vaskedag. Hundene elsker det :-) Balto er bestandig på plass når tøy skal hentes fra Toves rom. Det slår ikke feil, han finner bestandig en eller annen skatt der. Det kan være alt fra epleskrotter til en skikkelig sur sokk. Stas er det åkke som :-)
Når det skal ut på snora, bytter jeg om på hvem som får være med ut. Emmi er ekspert på å holde øye med om jeg har full fokus, og glemmer jeg henne et sekund for lenge, er det rett ned til hennes lover-boy boxeren som bor helt nede ved veien. Boxeren elsker Emmi, men har ikke helt sansen for Balto, ergo gjør jeg mitt for at de to ikke skal brake sammen.

Balto derimot, viker ikke fra min side når vi er alene ute. Bildene her er tatt fra verandaen vår på St.Hansaften for et par år siden. Det gule huset er hjemmet til elsklingen til Emmi :-)
Jeg blir aldri lei av å titte ut på byen herfra. Det er vakkert samme hva slags vær, årstid eller tid på døgnet. De første årene vi bodde her pleide jeg og Cato å slokke alle lys i stua og bare sitte og titte ut på kvelden, for det var så fint :-) Nå har vi blitt litt mere vant til å bo på en utsiktstopp, men det er fremdeles like vakkert.

Til slutt må jeg bare ha med et bilde av reven min. Siden Balto kom har vi hatt fem hundesenger som har måttet bøte med livet etter at han måtte vise hvor fint tennene hans virker. Emmi har ikke vært noe begeistret for noen av dem, for hallo... man har da sofaer i huset.. Til nå... Siden hun ikke liker disse hundesengene kjøpte jeg bare en seng nå som Balto endelig klarer å begrense tyggemanien sin.. Og den får han IKKE lov til å ta. Prøver han seg, får han en kjapp korreks, eller så tar hun ett av de gamle beina de har som avledning. Det fungerer hver gang, og hun overtar tronen. Ikke kom å si at ikke hunder tenker :-)

Takk

Takk til dere som rakk å lese innlegget mitt i går, før jeg slettet det igjen. Det er et tema jeg stort sett holder for meg selv. Mye fordi det er som om jeg tar av "rua", og mye fordi jeg har forstått at de fleste ikke liker å snakke om det. Den vanligste komentaren er den som de fleste mødre tenker: Jeg hadde ikke klart det hvis barnet mitt døde, og siden tanken er så vond, er det et ikke-tema.
Men det jeg gjerne vil formidle er at vi overlever. Gamle Elisabeth døde sammen med datteren sin, men helt ærlig, så tror jeg den nye utgaven ble bedre.Ofte leser man om folk som har vært alvorlig syke, og som setter en helt ny pris på livet etter sykdommen.Slik føltes det her. Hadde jeg hatt muligheten til å velge om jeg kunne slette de syv månedene med henne for å slippe sorgen som kom etterpå, hadde jeg aldri gjort det. Det var syv fantastiske lykkelige måneder.

Og det er riktig... man skal ikke ta sorger på forskudd, men nyte livet slik det er i dag.

Men, nå skal jeg bli farmor til ei litta tulle og jeg ser at sønnen min er redd. Han var ti år gammel da søsteren hans sovnet inn og nå ser jeg i hans snart seksogtyve års øyne den samme redselen jeg hadde da jeg bar på Tovemor. Jeg kan ikke viske bort de minnene han har fra den tiden samme hvor mye jeg skulle ønske det gikk. Jeg husker alle marerittene han slet med, og hvordan han gjorde alt han kunne for å være min lille mann og passe på mamman sin.

Derfor blir alle avisskriverier mye å fordøye plutselig. Og alle følelser jeg har lagt lokk på strømmet til overflaten igjen. Da tenker jeg på nye familier som våkner opp til en slik dag som vi gjorde, og i tillegg får beskjed om å ikke røre noen ting før politi eller Kripos har gjort åstedsgranskning. Jeg sliter med å se det senarioet for meg med skyldfølelser, nabosnakk og det hele.

Plutselig tenkte jeg på Gro Harlem Brundtland som, hvis jeg ikke husker helt feil, hadde i en nyttårstale :Bry deg om naboen din. Hvis vi bare kunne gjort det...
Hvis vi bare kunne slutte med å ikke si noe når vi mistenker vold eller overgrep mot barn. Hvis vi bare vågde å nærme oss mennesker vi tror eller mistenker er i en krise. Hvis vi bare vågde å være nær folk i dyp sorg. Kanskje det hadde vært litt færre bilder av barn på forsiden av VG da...

Hmmm...

Her er uka i full gang og skulder/nakkeproblem er snart en saga blott (bank i bordet). Kiropraktoren er meget fornøyd med seg selv og det er søren meg jeg også! :-) Jeg har nok snart betalt sommerferien hans, men det er verdt det.
Tovemor og jeg trener på Spenst tre ganger i uka nå, så her skal det bli spreke damer, ihvertfall sprekere :-)
Det er koselig å kunne gjøre sånt sammen med henne, og vi drar hverandre i nakken hver gang vi skal trene. Det slår nemlig aldri feil. En av oss har ikke lyst på treningsøkta hver gang, og da pusher den andre på.

Mamma har slått seg godt til ro på Lunden nå, og det er en fryd å besøke henne. Endelig har hun gode dager, slik man fortjener å ha etter å ha sørget for å gjøre andres dager bedre gjennom et langt liv. Primærkontakten sa så fint i går: Eva er en stor ressurs her på avdelingen for hun er så positiv og glad.. Jeg innrømmer gladelig at jeg gråt som en unge i bilen på veien hjem, for det gjorde så godt å se henne så trygg og glad igjen.

Ellers har vi gjort noe skikkelig dumt tror jeg...
Naboen vår er veldig redd hunder. Og hysterisk redd for at Balto og Emmi skal hilse på en av hennes tre små. Jeg pleier å ha to-tre fri luftinger i hagen her hver dag, og jeg vet at naboen har hatet det, men hun har ikke sagt noe siden jeg bestandig er der og har full kontroll på ulvene mine, pluss at det bare blir gjort før syv om morgenen, mens ungene er på skole og sent på kveld.
For å ta litt hensyn til nevrosene hennes, foreslo vi å lage en tuia hekk for å dele eiendommene litt mer og skjerme litt for hundene, noe hun var veldig glad for.
Det vi ikke tenkte på er Baltos ekstreme trang til å markere trær. Han MÅ bare gjøre det. Så etter at den fordømmades hekken kom opp søndag, har han nesten bodd i hekken ved hver lufting. Han har nok aldri vært så mye nær hagen deres før, som han er nå..
Det er ikke lett det her med dyrehold og naboer, og jeg synes det er så trist når folk er så redde, men jeg vet ikke helt hva jeg skal foreslå.
Jeg har lurt på om jeg skulle spørre om hun ville ta med ungene over sånn at hun kunne bli litt tryggere. men så ser jeg hvordan ungene reagerer når vi er ute og går tur og møter dem. Mellomste datter på ni blir nærmest hysterisk, enda Balto og Emmi ikke gidder se på dem engang...Så jeg vet ikke om det hadde hatt noe for seg, og jeg tror ikke de hadde takket ja heller.

Jeg får tenke litt på saken. Det er ikke det at man skal tvinge dyr nedover halsen på folk, så kanskje jeg burde slutte å lufte dem fritt i hagen...

Vi går i tog :-)

Neida, vi øver ikke til 1 mai. Vi har husvask i dag. Og som kjent, Finske Lapphunder liker å være der det skjer, så jeg flyr først med vaskefilla, og Emmi og Balto følger med. Hver gang jeg snur meg og titter på gjengen bak, går haler og rumper berserk. Er det rart man blir tussete etter disse dyra? :-)
Ensom er man dog ikke, selv om Tovemor er på skolen og Cato er tre dager av gårde på årsmøte i Sjømanns forbundet.
Her har dagene vært hektiske. Nå er det på tampen før hussalget av mammas hus, og det er papirmølle det!!! Det er greit nok når man selger sitt eget, men når man skal gjøre det på foreldrenes vegne blir det litt ekstra papirer, og jeg er redd for å gjøre noe feil.
Kiropraktoren er nå en meget høyt elsket mann. Behandlingene er ikke gode og tårene spretter, men etterpå er det helt nydelig :-) Jeg er langt fra ferdig med behandlinger, men det er fremgang for hver gang. Jeg kan kjøre bil uten større problemer igjen, og i går begynte jeg med turgåing med begge hundene igjen. Det har vært helt umulig ganske lenge nå.
Så.. da kom energien til husvask og sånne trivielle greier tilbake.

Så har jeg en liten anbefaling. Hvis man liker duppeditter og sånt. En venninne av meg var akkurat "over there" på bryllupsreise, og de kjøpte med seg en Ipad til meg. Jeg hadde en Iphone fra før, og for meg er det den beste mobilen noen sinne. Men Ipad'en... Jeg finner ikke helt ordene for å beskrive hvor flott, nyttig og morsom jeg synes den er :-)

En ny uke :-)

I dag begynte jeg dagen med den gode følelsen over at nå er det mandag :-) Det bør skrives i Bloggen, for det er lenge siden sist, hehe.
I går var jeg endelig ferdig med å tømme huset til mamma. Eldstemann Kenneth og Cato bar de tunge tingene og jeg har sortert. Så mange minner... Jeg har vært så heldig å ha foreldre som stilte opp samme hva. Og det ble vondt, jeg må innrømme det, å vite at kapittelet Dølebakken 14 er definitivt over nå.
Men det som var veldig godt var at Kristin og Kenneth valgte de møblene som jeg var mest glad i og som vi ikke hadde plass til sjøl. Mamma var en ekspert på å se mulighetene ved gamle funn i bruktbutikker, så da vi kom fra Canada i 1970 fylte hun huset med slike skatter som ble pusset opp etter alle kunstens regler.Nå blir de i det minste i familien.

I dag var enda en god start på dagen for Baltopjokken.
Frokost i dag igjen gitt :-) Og i dag fikk Emmi halvparten av det lille hun får i løpet av en dag, til frokost også. Da var alt greit for henne. Jeg kan sverge på at hun hadde en tåre i øyekroken i går da vår lille håpefulle fikk mat to ganger i går! Jeg skjønner ikke at to hunder som lever et ganske så likt og aktivt liv kan ha så forskjellige forbrenningsovner. Emmi har riktignok tatt livmora, men hun var for rund før det også..

Men det er det jeg liker med disse Finske lapphundene. Alle størrelser, alle farger, masse forskjellige pelslengder. Jeg tenkte på det på lørdag. Siste Schæferen vi hadde var sort, og det var veldig fint å ha en som skilte seg litt ut. Men Frøya kunne ikke stilles på datidens regler for hun var helsort med for lang pels.Noe jeg syntes var veldig trist siden hun hadde et nydelig gemytt, og var utrolig vakker. Når man ser på en Finsk lapphundutstilling, kan man faktisk skjelne hundene fra hverandre, og da blir det straks litt mere morro å følge med. Det blir ikke en klynge sauer som ved mange av de andre raseutstillingene, og jeg innbiller meg at det er derfor de er så mentalt friske og fine.

Så selv om det har vært dager hvor min kjære Baltogutt har lidd av alvorlig ADHD (pappan hans var også en meget aktiv og oppfinnsom kar som unggutt, lærte jeg på lørdag), kan jeg skrive under på at vi har en gørfin, vakker og for ikke å snakke om klok rase.
En veldig god uke ønskes dere fra en umåtelig stolt lapphundmor!

P.S dette bildet tok jeg av Tovemor og Emmi noen uker etter at vi hadde hentet henne. Det er et av favorittbildene mine for Emmi hadde slått seg til ro hos oss, og Tove var overlykkelig over valget av ny hund. Det var rett og slett en herlig dag på stranda :-)