tirsdag 4. mai 2010

Hmmm...

Her er uka i full gang og skulder/nakkeproblem er snart en saga blott (bank i bordet). Kiropraktoren er meget fornøyd med seg selv og det er søren meg jeg også! :-) Jeg har nok snart betalt sommerferien hans, men det er verdt det.
Tovemor og jeg trener på Spenst tre ganger i uka nå, så her skal det bli spreke damer, ihvertfall sprekere :-)
Det er koselig å kunne gjøre sånt sammen med henne, og vi drar hverandre i nakken hver gang vi skal trene. Det slår nemlig aldri feil. En av oss har ikke lyst på treningsøkta hver gang, og da pusher den andre på.

Mamma har slått seg godt til ro på Lunden nå, og det er en fryd å besøke henne. Endelig har hun gode dager, slik man fortjener å ha etter å ha sørget for å gjøre andres dager bedre gjennom et langt liv. Primærkontakten sa så fint i går: Eva er en stor ressurs her på avdelingen for hun er så positiv og glad.. Jeg innrømmer gladelig at jeg gråt som en unge i bilen på veien hjem, for det gjorde så godt å se henne så trygg og glad igjen.

Ellers har vi gjort noe skikkelig dumt tror jeg...
Naboen vår er veldig redd hunder. Og hysterisk redd for at Balto og Emmi skal hilse på en av hennes tre små. Jeg pleier å ha to-tre fri luftinger i hagen her hver dag, og jeg vet at naboen har hatet det, men hun har ikke sagt noe siden jeg bestandig er der og har full kontroll på ulvene mine, pluss at det bare blir gjort før syv om morgenen, mens ungene er på skole og sent på kveld.
For å ta litt hensyn til nevrosene hennes, foreslo vi å lage en tuia hekk for å dele eiendommene litt mer og skjerme litt for hundene, noe hun var veldig glad for.
Det vi ikke tenkte på er Baltos ekstreme trang til å markere trær. Han MÅ bare gjøre det. Så etter at den fordømmades hekken kom opp søndag, har han nesten bodd i hekken ved hver lufting. Han har nok aldri vært så mye nær hagen deres før, som han er nå..
Det er ikke lett det her med dyrehold og naboer, og jeg synes det er så trist når folk er så redde, men jeg vet ikke helt hva jeg skal foreslå.
Jeg har lurt på om jeg skulle spørre om hun ville ta med ungene over sånn at hun kunne bli litt tryggere. men så ser jeg hvordan ungene reagerer når vi er ute og går tur og møter dem. Mellomste datter på ni blir nærmest hysterisk, enda Balto og Emmi ikke gidder se på dem engang...Så jeg vet ikke om det hadde hatt noe for seg, og jeg tror ikke de hadde takket ja heller.
Jeg får tenke litt på saken. Det er ikke det at man skal tvinge dyr nedover halsen på folk, så kanskje jeg burde slutte å lufte dem fritt i hagen...

8 kommentarer:

  1. uff, det hørtes ikke gøy ut med naboer som er sååå redde hunder.
    Det kan ikke være godt for de ungene med en så engstelig mor, tenker jeg. De burde jo benytte den unike sjansen de har med deg og dine søte ulver som naboer, til å kurere skrekken for hunder. Det finnes jo veiledning for å komme over sånn ubegrunnet frykt.
    Jeg føler med deg som må forholde deg til det vær dag.
    Så nydelig "reven" din er:o)))

    SvarSlett
  2. Uff, stakkars folk. Den mora skjønner ikke hva ho går glipp av, og hvor ødeleggende en slik panikk-oppførsel er..
    Tuja hekken din blir snart brun, er jeg redd..

    Ellers så var det gode nyheter du kom med :o)

    SvarSlett
  3. Å, så kjipt med naboer som er redd for hunder! Men det nytter ikke å fortelle folk med fobi at det ikke er farlig, det vet vi jo;o). Men om damen hadde vært en smule fornuftig, hadde hun prøvd å skjule sin angst og ikke la ungene "arve" den. Med så snille hunder som lappisene er, skulle det jo være en glitrende anledning! Men det er nok best å være varsom, slik at det ikke utvikler seg til et anstrengende fiendskap...

    SvarSlett
  4. Når folk er så redde så tar de ikke inn et fornuftig ord. Og det er synd. Hun har nok ødelagt for barna. Og det er enda mere synd. ;)

    Så flink du er til å trene. Ikke bare hundene, men du også. Da er det kjekt å ha noe som drar en i øra litt. Jeg trenger også noen som sparker meg bak. Skulle hatt noen til å sparke litt her inn i mellom.

    Flott av din mor har slått seg til ro. De har det godt på sånne steder. Min mor har en leilighet tilknyttet et pleiehjem. Og hun stortrives. Her er det flott i hvertfall. Og så har en så god samvittighet når en ser de trives. Da letter det noen kg av skuldrene.

    SvarSlett
  5. Huff så synd det er på de ungene da..Du burde egentlig tatt en prat med henne, så kanskje hun kunne kommet å hilse på de alene en dag og blitt kjent med de..da ville hun kanskje roet seg litt og overført det på ungene..De fleste øNSKER vel ikke å være redd for hunder?
    Det må være stressende for deg å ha det sånn da...Hundene merker vel "stresset" de og...håper det ordner seg så du fortsatt kan lufte hundene i din egen hage!

    SvarSlett
  6. Fjernet du det innlegget fra tidligere i dag "noe helt annet" ???

    Det var fint skrevet og jeg tenkte " dere har en vond dag i dag", det gav virkelig noe til ettertanke.
    Så mange følelser det lå i ditt innlegg.
    Livet kan være en prøvelse og virke så urettferdigt.

    Godt du er blitt bedre av behandlingene.

    SvarSlett
  7. Jeg fjernet innlegget for jeg tenkte det kanskje var litt kraftig kost... Men takk for ordene dine :-)

    SvarSlett
  8. Jeg leste også innlegget ditt og hadde formulert en kommentar i hode mitt, men så var det plutselig borte..Jeg syntes det var sterk kost ja, men på en annen side så er det jo realiteten, og man bør være åpne om sånt...Veldig flott det du skrev, og det ga en tankevekker...Føler med deg, og skjønner det må være opprivende og tøft å lese om sånt for dere.

    SvarSlett